Stieg Larsson stiftet jeg bekjentskap med i fjor sommer, etter at jeg hadde hørt mye positivt om hans Millennium-serie gjennom jobben min. Så da jeg satte meg ned med bok nummer én, Menn som hater kvinner, en sommerdag i fjor var jeg hektet, og klarte ikke slutte å lese før alle tre bøkene var gjennomlest fra perm til perm. Kort fortalt handler bøkene om journalisten Mikael Blomkvist og beintøffe Lisbeth Salander som blir nødt til å jobbe sammen for å nøste opp i mysterier og hemmelige konspirasjoner, noe de gjør på en nokså uortodoks måte. Spenning er nøkkelordet i disse bøkene. Nå er bøkene også blitt filmatisert, og jeg har sett samtlige på kino, men må si at jeg synes de gjør seg bedre i bokform. Noe av spenningen og kompleksiteten i historien forsvinner på lerretet synes jeg. Kanskje Hollywood-versjonen av serien blir bedre?!
Karin Fossum er en dame jeg har likt lenge, og har lest det meste av det hun har skrevet - særlig krimbøkene. Den første boka jeg leste var Elskede Poona som jeg fikk i bursdagsgave et år, og jeg har lest alle hun har skrevet etter det unntatt Varsleren, som kom i høst. Etterforskeren Konrad Sejer er gjennomgangsfiguren i krimbøkene (ikke i Natt til fjerde november). Det som fenger med Fossum er at handlingen foregår på et mer psykologisk plan, og man får mye dypere kjennskap til karakterene i bøkene. Det handler ikke bare om krim, men også om bl.a. kjærlighet og sorg. Man får også ofte se historien fra gjerningsmennenes eller offrenes perspektiv.
Karin Alvtegen skriver også psykologisk krim, og disse bøkene er slett ikke tungleste eller tykke. Den observante har sikkert lagt merke til at alle titlene starter på S, noe som er gjort med fullt overlegg. Titlene gjenspeiler det som er hovedtema i bøkene, og det er ofte triste menneskeskjebner man har med å gjøre. Det skjer mange uventede vendinger i bøkene til Alvtegen, slik at ting aldri er helt slik som man tenker. Det er ikke noe politi i hovedrollen her, men spenningen er likevel på topp, helt til alt kommer for en dag på slutten. Det er bare å lese og nyte!
Camilla Läckberg er vel nå blitt allemannseie, men det er også med god grunn! I hennes bøker følger vi politimannen Patrik Hedstrøm og journalist/forfatteren Erica Falck på jakt etter mordere (stort sett) på det lille tettstedet Fjellbäcka i Sverige - og at det er mye spennende som kan skje i slike små, lukkede lokalsamfunn er disse bøkene gode eksempler på. Handlingen i disse bøkene er slik at man helst bør lese dem i kronologisk rekkefølge (ettersom man ser hvordan livet til hovedpersonene utvikler seg), men historiene i seg selv kan leses uavhengig.
Av en eller annen grunn tok det meg veldig lang tid å begynne på multitalentet Nesbøs bøker om antihelten Harry Hole. Den alkoholiserte politimannen har en unik evne til å få tak i de skyldige, men møter mye motgang på sin vei, så man kan ikke unngå å få sympati for mannen (selv om han gjør en del ting jeg aldri ville ha gjort). Man heier liksom på Hole uansett. Jeg synes bøkene bare blir bedre og bedre jo flere jeg leser, men husker vel Rødstrupe og Snømannen. Nå er jeg midt inne i Holes foreløpig siste etterforskning, boka Panserhjerte - og må si at den ikke skuffer så langt!
* * *
Andre krimforfattere jeg har lest mye av er Anne Holt, Henning Mankell og Unni Lindell. De skriver også gode krimromaner, men jeg synes ikke de når helt opp blant de andre jeg har nevnt - i allefall ikke ut fra mitt ståsted i dag. Tidligere var jeg veldig fan av særlig Holt og Mankell, men interessen for dem har tapt seg litt i senere tid. Agatha Christie er også en god krimforfatter - hvem har ikke lest om den lille franskmannen Poirot sine hypoteser rundt mulige drapsmenn (og kvinner)? Det var vel hennes bøker jeg leste aller først, og som la grunnlaget for min kriminteresse.
Har du noen krimfavoritter?